Norwegian Cornett & Sackbuts


The Beauty of Nothingness

ANCOR CHE COL PARTIRE
Selv om jeg ved å skilles fra deg føler at jeg dør, skulle jeg gjerne skilles fra deg hver time, hvert sekund: så stor er gleden jeg føler ved livet som kommer tilbake når vi møtes igjen: og slik skulle jeg gjerne ville skilles fra deg tusen ganger om dagen, så søt er gleden når jeg kommer tilbake.
Ingenting er som følelsen av at musikk har berørt oss og gjort noe med oss. Ofte ønsker vi oss heller triste og negative følelser, enn ingen følelser i det hele tatt. Bedrøvelse og melankoli var også viktige begrep rundt år 1600. Henrik Smith skriver i 1577 dette om tilstanden:
«Haffuer nogen faaet denne Siugdom aff Sorg oc Bedrøffuelse / da skal mand tale oc handle venlige oc kierlige met hannem / glæde hannem oc loffue hannem meget gaat. Er det en Mands Per- sone / da skal mand sætte hos hannem smucke oc subtilige Quind folck / oc loffue hannem it aff dem / her aff stillis hand til fridz. Er det it Quindekiøn / da skal hun glædis met Mend / Mand skal loffue hende en aff dem / Her aff vederquegis hun / oc kommer til sit skel igien. Oc huo som denne Siugdom haffuer / met hannem skal mand saaledis handle.»
Hva var det da som definerte det triste og frem- brakte melankolien? Ingenting.
Ingenting, eller intethet, var nemlig noe man fryktet. «Natura abhorret vacuum», som man sa. Det finnes mange former for ingenting, idéen om det absolutte tomrom eller vakuum var kanskje den viktigste. Imidlertid har man også tallet null, som Fibonacci – han med det gylne snittet – har fått æren for å importere til Europa, man har negasjon – det å sette «ikke» foran en påstand, man har stillstand, som er mangel på bevegelse, urealiserte muligheter, som Leibniz kalte «mulige verdener», pauser, meningsløshet, mørke og død. Alt dette er kimer til «bedrøffuelse» og alle disse formene finner vi igjen i musikken. Musikken nærmer seg tomrommet når en frase avsluttes og dør, når den har pauser, når to stemmer er for langt fra hverandre i tonehøyde, når musikken avbryter en frase, eller når man hopper over en aksent. En annen form for ingenting de var opptatt av på den tiden, var når språket stopper opp og man synger toner uten tekst. Det man synger er da i virkeligheten ingenting.
Ingenting var før noe, dette skriver Aemilius Portus om i sin traktat fra 1609 (som selvfølgelig ikke er dedisert til noen), om ingentings mange former. Han snakker om at i språkets mange vakre blomster, poetiske vendinger og retoriske teknikker ligger også noe av ingenting. Skjønn- heten er nemlig forgjengelig, og det forgjengelige har også tomheten i seg. Mauro Calcagno foreslår at det er derfor Seneca, i Monteverdis opera Poppea, plutselig synger en lang forsiring når han snakker om «la bellezza» – at det er for å vise en besnærende form for ingenting.
Ingenting på denne platen er mer treffende for tidens tanker om fravær enn «Ancor che col partire...», der nettopp tomrommet, som
en negasjon av kjærlighetens tilstedeværelse, er det poetiske utgangspunktet. Ellers finnes det stykker både med forfengelige forsiringer og triste tomrom, mens ingenting lurer i bakgrun- nen. Ensomhet, ubevegelige hjerter og slående skjønnhet – det vakre her finner vi likevel i det som er lite eller ingenting.
Noe gjør det med oss når et stykke toner ut, eller blir veldig svakt; noe sier det oss når vi hører smukke og subtile verk som vederkveger øret; noe opplever vi når en strøm av forsiringer dekorerer en enkel melodi; men når vi tenker på
hvordan musikken kunne vært om bare den fra- sen hadde vært litt lenger eller den tonen ikke hadde stoppet der, da skjønner vi at vi ennå ikke har hørt alt.
Tekst: Lars Henrik Johansen